Jeg kom fram fra gjemmestedet etterhvert - selvfølgelig. Selv om jeg var skeptisk måtte jeg jo ha mat.
Og da jeg fikk summet meg, oppdaget jeg at jeg hadde et helt rom for meg selv. Og det var ikke et hvilket som helst rom! Her var det en klatrevegg med en hule jeg kunne sove i. Spennende leker, mat, vann og en helt lik do som jeg var vant med fra før. Her var alt jeg trengte og mer til.
Det var også ting som mennesker bruker, en kontorpult og kontorstol, det var til og med en menneskeseng. Jeg la merke til at det også var blomster på noen hyller, både store og små, i potter og i glass med vann uten jord. Skjønner ikke helt hvilken nytte mennesker har av blomster, men for et rom! Her vil jeg være for alltid.
De neste dagene var Mamsy, som jeg nå forstår at hun kalles, sammen med meg på rommet. Jeg fikk utforske og bli vant med med luktene i mitt nye hjem - i mitt eget tempo. Og jeg nøt hvert eneste sekund. Jeg var høyt og lavt, om og om og om igjen, og ble tryggere og tryggere dag for dag. Jeg storkoste meg når jeg kunne klatre og leke, og jeg storkoste meg når Mamsy strøk meg under haka og over pelsen. Men klar for å ligge stille på fanget - nei, der går grensa!
Det var fine dager vi hadde for oss selv - Mamsy og jeg. Men plutselig en dag lukket hun opp døra, lot den være åpen slik at jeg kunne utforske mer av stedet der jeg skulle bo.
Du store mjau.... her var det lukter! Ikke bare menneskelukter (det var jo en menneskehann her også, jeg hadde ikke blitt så godt kjent med han ennå), men det var også en annen lukt som jeg kjente igjen fra rommet mitt.
Men jeg visste ikke hva det var. Det skulle ennå gå litt tid før jeg fant ut av det.
Hei Frida. Så gøy å lese om deg.