Hjelp! Den store bavianen var en sølvtabby britte på snart 3 år og 4,5 kilo. Hva hadde jeg å stille opp med? Lille meg på 14 uker og 1, 2 kilo. Hvor rettferdig er det?
Jeg kommer jo fra en kattefamilie, jeg har møtt store katter før, men denne her - han lukter annerledes, han oppfører seg annerledes, han spiser sikkert slike som meg til frokost. Jeg angret på at jeg ropte at han måtte komme fram og vise seg.
Nei, vi ble ikke bestevenner første dagen vi traff hverandre, Linus de Bellissimo (N) og jeg. Ikke den andre dagen heller.
Jeg hadde høy ryggføring og stive ben, men også kryping langs gulvet, noe som var veldig ydmykende. Han gikk sakte, rak og med en anelse tykk hale. Jeg brukte stemmen min, han sa ingenting.
Når Mamsy syntes at det ble nok for meg, ble jeg båret inn på rommet, døra ble stengt og jeg kunne leke i fred. Mamsy satt ofte på rommet med meg, hun jobbet eller noe sånn, så helt alene var jeg svært sjeldent. Det skal hun ha, Mamsy, hun passet på meg mens sølvtabbyen stod på andre siden og klorte på døra.
Til tross for pote-fekting når vi kom for nær, og litt slåssing og biting, gikk vi bedre og bedre i lag, vi britter. Mamsy skjente ofte på Linus, men jeg må innrømme at jeg var flink til å starte det hele. Jeg gikk etter halen hans, og siden jeg er liten og kjapp, klarte jeg ofte å komme meg unna dersom han sprang etter meg.
Men det er bedre at han får kjeft, tenker nå jeg. Jeg er jo så liten og sjarmerende og gjør ikke noe galt.
Jeg tror det er på tide å presentere dere for han Linus og resten av familien!
Comments